Resultat:

Vi så ingen bølge....

Bølga

Vi er nå ankommet Filippinene og regner med at det er noen der hjemme som er bekymra for oss. Vi kan betrygge dere med at vi er godt oppdatert, har fulgt med på CNN de siste timene og er klar over at landet vi er i er utsatt for en tsunamibølge.

Legger ved kartet en gang til som viser at vi heldigvis er så langt vest vi kan komme i landet. Vi er på Palawan, Puerta Princesa. Etter det vi har fått med oss vurderer myndighetene å sette igang evakuering på østkysten av Filippinene, men ingen tiltak utover det. For øyeblikket sitter vi på rommet vårt som er ihvertfall 20moh, om ikke mer. Øya er ikke paddeflat, så dette skal nok gå bra uansett hva det er som kommer.



Bølgen er ventet å treffe Filippinene ca 12.30 Filippinsk tid. Det er 7 timer før norsk tid.

Krysser fingra!

viifilippinene. snart

Nå begynner det å bli lenge siden vi har oppdatert denne bloggen. Endel har skjedd siden sist. Etter at vi kom hjem fra Phu Quy har vi omsider fått utvidet visumet vårt i Vietnam. Jeg skriver omsider, for det var neimen ikke lett. Vi kom nemlig hjem bare et par dager før hele Vietnam gikk i dvale. I midten av februar er det nemlig kinesisk nyttår og alle vietnamesere drar hjem ...hver til sin by... Dette medfører at alle offentlige kontorer stenges, alle busser og annen transport er overfulle og alt annet er åpent litt sånn når det passer... Dette passet dårlig med visaextension. Men vi fikk det altså til...omsider.

Kinesisk nyttår er en familiehøytid her i Vietnam. Vi merket ikke så mye til den utenom selveste "afta" da vi dro til Phan Thiet for å se på fyrverkeri. For å si det sånn; det kan de! Det var og ganske festlig. Vietnamesere er seg selv lik... Se for deg en hvit bro midt i en by med sikkert en million innbyggere. Rett før broa er det et kryss og i den enden av broa som vender mot krysset er det satt opp en scene. Her skytes fyrverkeriet opp fra. Så kommer menneskene. Og mennesker i vietnam kjører motorbike. De stimler til, alle fra hver sin kant av dette krysset før broa, noe som resulterer i tidenes trafikkork! Korken er så tett at alle bare må bli sittende på biken sin, det er ikke mulig å gå mellom dem. Men dette er de fornøyd med og koser seg med fyrverkeri. Det morsomme var da det var slutt. Da skulle jo alle hjem, og alle stod med nesa inn mot midten av krysset, hoho. Hva gjør en da? jo, tuter selvfølgelig! For en gjeng! De står der sikkert ennå! Vi hadde vært lure og parkert litt utafor, så vi kom oss hjem uten problemer. Vi har forresten gått inn i tigerens år, så vet dere det. Godt nytt år! Eller "Chuc Mung Nam Moi" som det heter på vietnamesisk.





Vi greide og å bli eieren av hotellet sine "lucky people" ennå en gang. Vietnameserene er nemlig nesten besatt av ting som bringer lykke, blant annet ens første gjester. Dette gjelder de første gjestene i et nytt hus, i et nyåpnet hotell eller i et nytt år. Vel, vi var de første gjestene på hotellet til Tan, og etter å ha sett fyrverkeriet stakk vi tilfeldigvis innom det nye huset han nettopp hadde ferdigstilt. (det bringer selvfølgelig ulykke å ikke bli ferdig før det nye året starter...) Dermed ble vi trippeltlykkemennesker!

Dagen etter så vi at de hadde klistra opp røde papirfirkanter på palmer, ledninger, stoler, vegger og busker overalt i hagen vår. Det viste seg at dette var en måte å ønske alt godt nytt år på. Det bringer selvfølgelig og lykke.

Vel, godt nytt år bananpalme!

I skrivende stund sitter vi på et hotellrom i Saigon. Planen var egentlig å reise ut til Phu Quy igjen, men værgudene er ikke helt på vår side. Det meldes null vind på tidagersvarselet for hele sør-øst Asia!

Dermed måtte vi vri hodene våre og lage en ny plan. Resultatet av den planleggingen er grunnen til at vi er her. I morgen setter vi oss nemlig på et fly til Filippinene, nærmere bestemt Manila. Der blir vi i et par dager før vi setter kursen mot en langsmal øy sørvest i Filippinene som heter Palawan. Der er det forhåpentligvis fint å kite... Ryktene melder om paddeflatt vann og hvite strender, men vi tror det ikke helt før vi får se det. Vi møtte ei filippinsk jente i Mui Ne som har gitt oss noen tips på veien, og sammen med lonely planet-boka er vi nå klare for avreise. Det blir litt rart å forlate Vietnam, men det skal og bli spennende å utforske noe nytt!




Vi har forresten bestemt hjemreisedato. Den 24 mars setter vi oss på flyet fra Hong Kong til Oslo akkurat i tide til å rekke påskeferien!



Erik ble glad for å få både juletre og nye sandaler!

Phu Quy

"Båtturen ut dit er forferdelig, den tar 8 timer, ALLE blir sjøsyke, og du sitter der blant høner og kuskit"

"En får ikke tak i noe annet enn fisk. Fisk , fisk, fisk!"

"De skrur av strømmen plutselig om kvelden og da blir alt mørkt."

"Det er så mye vind der at du trenger bittesmå kiter"

"De innfødte er utrolig innpåslitne og er bare i veien."

"Ingen kan engelsk, det er umulig å gjøre seg forstått!"

Dette var det vi hadde hørt om øya Phu Quy av diverse mennesker i Mui Ne. (Uttales Fu Wii) Likevel ønsket vi å prøve lykken og reise til denne mystiske øya 10 mil ut i havet for Mui Ne. Vi hadde sett noen bilder derfra og det så bare fantastiek ut for kiting. Litt nervøse dro vi derfor for å ta båten fra Phan Thiet til Phu Qui. Det skulle vise seg å bli en grei seilas. Det var lite vind og lite bølger så vi greide oss helt fint og båten var jo stor! Etter 6 timer blant vannflasker, egg, kyr, griser og alt annet en kan tenke seg at en trenger, ankom vi øya og ble møtt av sikkert 200 mennesker på kaia.


Jeg vil ikke bli med!



Mitt skip er lastet med...


Velkomsten!

Oppholdet ble en opplevelse. Øya er omringet av perfekte strender for kiting. Det eneste som manglet var vind! Vi fikk noen gode øyeblikk innimellom, men det ble og veldig mye venting på vind. Venting, venting og venting...

Ellers er øya mye mer det virkelige Vietnam enn turiststripa Mui Ne. Det var sant at de fleste ikke kunne så mye engelsk, men vi greide oss veldig bra med litt engelsk, noen vietnamesiske gloser og endel tegnspråk og gestikulering. Gjestehuset vi bodde på var helt ok selv om vi manglet varmt vann og trykk i dusjen. Det var og sant at de skrudde av strømmen ca halv tolv. Da var det kun lommelykt som gjaldt og om det var noen plasser som forsøkte seg på å holde åpent lenger, kunne politiet komme å stenge hele greia. Dermed ble det tidlige kvelder og nok søvn. Egentlig et bra konsept fant vi ut, selv om det var litt styrete de gangene det plutselig ble mørkt og vi hadde lagt igjen lykta hjemme på rommet...

Etter en uke på øya dro vi hjem igjen. Båtturen var som et cruise, helt perfekt. Vi konkluderte med at, med god vind, er Phu Qui den perfekte kitespoten. Faktisk var det så bra at vi vurderer å skippe Filippinene og heller dra ut dit igjen et par uker.

Øya våra!